Send oss en mail på post@929as.no med din adresse, så sender vi deg en CD med Divin' Ducks. Pris kr 150,- inkl porto
The Respatexans
Et sideprosjekt for brødrene Haugen fra Hellbillies, Knut Hem, Bjørn Holm og Lars Christian Narum
som også turnérer med Hellbillies. Bandet kom med ny plate; "Shine On" , i 2005. Platen ble godt mottatt og Respatexans fikk Spellemannsprisen for den.
Drammens Tidende 12.. februar 2005
De helvetes fjellgeitene
HALLINGER PÅ DRAMMEN STASJON. Lars Håvard (t.v.) og Aslag Haugen, to urbane fjellgeiter fra Ål. FOTO: RUNE FOLKEDAL.
De har rundet en halv million solgte skiver og tilhører dermed en nobel klubb i norsk musikkadel. Men Haugen brothers lar seg ikke lenger overraske av negere på Ål stasjon.
Hva er det egentlig med brødrene Haugen, frontfigurene i Hellbillies som aldri synes å hvile et sekund? Om de ikke spiller inn plater og er på tur med Hellbillies, så dukker de opp i andre band og med andre prosjekter. Tilsynelatende aldri et sekund i ro, konstant på farten.
HØVDINGER. De er høvdinger i norsk populærmusikk. Lars Håvard (35) tilhører eliten av norske gitarister, en brilliant tekniker med bare noen få ved siden. Aslag er den søkende låtskriveren og vokalisten som synes å øse av et oppkomme av gode melodilinjer. Og så har de en storebror, Arne Sigurd (50), folkemusiker og journalist, og det var egentlig med ham alt begynte:
- Vi har jo en musikalsk familie, men aldri en sånn gjeng som laget familiekonserter og greier. Vi var - og er - glade i musikk, men for min del begynte det da Arne Sigurd kom hjem etter college-opphold i USA. Han hadde med seg en skattekiste i kofferten jeg aldri kommer til å glemme, forklarer Aslag.
Og denne kisten inneholdt amerikansk rock- og rootsmusikk, fra Bob Dylan via The Band og fremover. Aslag var ikke mer enn 13-14, men satt klistret til høyttaleren. Dette var i vinylens tid og han satt der så lenge at det føltes som om låtene ble servert innvortes.
Lars Håvard var ennå så ung at han hadde nok med barnetimen, men noe må han ha fått med seg også. Det var ikke roots og folkemusikken som grep ham sterkest, men snarere bluesrocken og den eminente og tidlig unge gitaristen Stevie Ray Vaughn.
GRUNNLAGET. Dermed var grunnlaget lagt, takket være musikalske gener og en storebror som hadde vett til å reise ut i den store verden. Senere ble det flere lokale band for dem begge, men aldersforskjellen var så stor at de møttes ikke før i Hellbillies som av en aller annen merkelig grunn ble en suksess.
Hvorfor Hellbillies traff noe i den norske folkesjelen har brødrene selv grublet på. En myte er at suksessen skyldtes at gruppen stammet fra det samme lille miljøet i Ål og gruppen således speilet den ekte norske folkesjela.
- Folk blir ennå sjokkerte når de hører at jeg har bodd i Oslo siden 1986, flirer Aslag.
Både Aslag og Lars Håvard bor i hovedstaden, førstnevnte på Skøyen og sistnevnte på Torshov. De snakker ikke lenger kav halling og lever mer urbant enn de fleste.
Hellbillies' låter blir til ved at Aslag tar vare på melodilinjer, eller snarere biter av melodier. Så modnes dem og tas fram når han føler det slik. Sjelden eller aldri blir låten til i løpet av timer. Deretter bearbeider han og fullfører dem og skriver gjerne tekstene på engelsk. Deretter sendes de til tekstforfatter Arne Moslåtten som gir Hellbillies-låtene sin særegne språkdrakt, med et slags arkaisk hallingmål.
Suksessen kom fullstendig overraskende på dem. De visste at skive nummer to, "Pæla Stein", var mye bedre enn den første. De hadde rykket opp en divisjon fra coverlåtene på "Sylvspente boots" og fikk kjempesuksess høsten 1993. Fortsatt regner både Aslag og Lars Håvard denne Spelemannspris-vinnende skiva som deres beste, ved siden av den siste, "Niende".
LYTTEREN. Det er Aslag som fører ordet når brødrene Haugen intervjues. Han er den utadvendte og det tar ikke så lang tid mellom hver gang røyken tennes. Lars Håvard stiller seg umiddelbart i bakgrunnen og lar broren fører ordet. Han er blitt asketisk, har halvert kroppsstørrelsen, stumpet røyken og blitt vegetarianer. Han er ikke sjenert eller innadvendt, men han foretrekker å lytte. Det gjør han også for å bli en enda bedre på gitarist:
- I mange år øvde jeg fem-seks timer hver eneste dag. Det gjør jeg ikke lenger. Nå blir jeg bedre gjennom å lytte til andre gitarister og å spille sammen med andre, forteller han.
"Respatexans" er ett av prosjektene begge brødrene er involvert i. Snart kommer de til Kolberg gård i Vestfossen. Noen mener Respatexans er Hellbillies på engelsk og hvorfor da behovet for også dette prosjektet?
- Fordi det er fryktelig morsomt og fordi det gjior oss anledning til å samarbeide med andre dyktige musikere, svarer Lars Håvard.
Aslag har en litt annen begrunnelse: - Det er ikke sånn at låtene kommer til meg. Det er jeg som må oppsøke dem. Låtene blir til gjennom en kontinuerlig prosess. Stopper jeg så stopper de å komme, sier Aslag, som innrømmer at han av og til frykter at oppkommet skal gå tørt.
Og der er vi vel egentlig ved nøkkelen til Hellbillies suksess. Mens andre opplever det Andy Warhol karakteriserte som et kvarters berømmelse, så er brødrene Haugen alltid på søken etter nye nytt. Få band har vært gjennom en tilsvarende utvikling gjennom ti år, fra amerikansk roots til noe umiskjennelig som bare kan karakteriseres som "hellbilliesk".
Og hva navnet betyr? Selvfølgelig er det en omskriving av de amerikanske hillbillyene; - Jeg husker knapt hvem som kom på navnet. Men Erik Bye fortalte oss en gang hva han mente det betydde: - Det betyr jo helvetes fjellgeiter, gliste han.
Odd Myklebust
odd.myklebustdt.no
Drammens Tidende 1. februar 2005
Hellbillies på amerikansk
Mer rock'n roll. Hellbillies-karene Aslag (t.v.) og Lars Håvard Haugen fra Ål har laget en plate av høy kvalitet. Vår anmelder gir cd-en treningkast fem. FOTO: ERIK NORRUD
The Respatexans:
"Shine On"
MW Records/ Bare Bra Musikk
Terning 5
MUSIKK
Hellbillies på amerikansk. Litt røffere. Litt mer rock'n roll. Litt mer bluesnerve som band, men fortsatt veldig mye countryrock og derfor ikke håpløst langt fra det norske countryrock-uttrykket mange elsker Hellbillies for i hele vårt langstrakte land.
Når brødrene Aslag og Lars Håvard Haugen tar ut sitt amerikanske alter ego The Respatexans for andre gang i full offentlighet, så er det for elskere av amerikansk countryrock og roots-music den samme følelsen som når Amcar-folket åpner garasjeporten første gang om våren og triller ut sin Firebird eller Cadillac.
KRIBLER. Det kribler litt i kroppen, og du kan formelig kjenne på høyttalerne at det yrer litt i brødrene fra Ål i Hallingdal.
The Respatexans er kun et overskuddsforetak. Minst like mye til glede for brødrene selv som for publikum.
The Respatexans er en kvartett hvor trommeslager Knut Hem, kjent fra Reidar Larsens og Øystein Sundes band, og bassisten Bjørn Holm, kjent fra bandet til Odd Nordstoga og Vidar Busk, er viktige partnere i dette amerikanske knefallet.
Og på dette albumet har The Respatexans også med seg Lars Christian Narum på kaloririkt Hammond B3-orgel på mange av låtene, noe som gjør dette albumet ganske mye frodigere enn debuten "Almost Famous" som kom tilbake i 1998. Hilde Heltberg synger også sammen med Lars Håvard på den nydelige "Something broken" som en engel.
I motsetning til broren Aslag, som kler det meste av vokalen i Hellbillies, har lillebror og gitarist Lars Håvard en litt Gene Clark-følsom stemme som kommer flott til uttrykk på to av albumets låter.
Aslag har den mer Texas-tøffe og sikre Rodney Crowell/ Greg Allman-vokalen som kler de fleste låtene, mens også Bjørn Holm får synge et par låter med litt Crowtown og Vince Gill-følsom countryballade-kvaliteter.
"Shine On" er et album man ikke kan la være å glede seg masse over om man liker amerikansk rock'n roll-basert country, blues eller det som vi bare kaller roots og americana og som ble grunnlagt av The Band, The Byrds, Poco, The Outlaws, Pure Prairie League, New Riders Of The Purple Sage, Rodney Crowell og til og med Allman Brothers Bands countrykvaliteter satt i scene av Dickey Betts og en rockete John Hiatt.
Sistnevnte er definitivt tilstede i positiv forstand på herlige "Isabelle", mens Byrds møter Ozark Mountain Daredevils på "Hellbilly heaven" som på en måte feirer hvorfor fire gutter som har mer enn nok å gjøre i sine respektiv band fra før gidder å holde på med dette her. Pur moro, det er det handler om.
Og når Respatexans velger å gi ut sin utrolig flotte tolkning av Dylans "Blind Willie McTell", som de gjorde som husband på Rockefeller for å feire Dylans 60-årsdag, er den alene verdt pengene denne cd-utgivelsen koster.
Allman-nerver. Stort dårligere er det ikke at brødrene Haugen tar tak i sine Allman Brothers Band-nerver, som de også har gjort i tribute-bandet Whipping Post, når Aslag Haugen har skrevet "Freak magnet" og Lars Håvard leverer gitarspill av det riktig energiske og levende slaget i spann med et fyrrig Hammond B3-orgel.
Nevnes må også albumets andre coverlåt "This train is gone" skrevet av deres texanske venn og produsent av Hellbillies Amerika-album Stephen Bruton. Det er en herlig låt hvor The Respatexans "bare" er 95 prosent Bruton, og hvor det er det eneste lille jeg kan klare å anmerke at de ikke gir mer Bruton-gass og låter litt frekkere i produksjonen.
"Shine On" er en plate å glede seg over og med mange låter som vil egne seg glimrende på radio og i bilen. Hellbillies på amerikansk eller ikke. The Respatexans er en glede å oppleve for enhver musikkelsker! Johnny Andreassen
The Respatexans er en glede å oppleve for enhver musikkelsker!
Artister 
